Endelig står verdensstjerna Vilde Frang igjen på scenen i Olavshallen sammen med oss i TSO og med Adam Hickox på podiet. Denne gang for å glede publikum med en av det 20. århundres store fiolinkonserter.

Bartóks Fiolinkonsert nr. 2 er både lidenskapelig, ekspressiv og mektig – en real utfordring for enhver fiolinist, men Bachtrack omtaler Vildes framføring av den «som om den var skrevet til henne» og beskriver en konsert der hun bergtar og trollbinder publikum med sin naturlighet og sin emosjonelle tilstedeværelse.

Dvoraks Symfoni nr. 7 ses av mange som hans mest vellykkede verk, og selv om det kanskje er hans mest internasjonale og universelle, lurer det tsjekkiske likevel i bakgrunnen. Dvorak selv ønsket å ryste verden med denne symfonien og det lyktes ham med – dette er både hans mest dramatiske og mest emosjonelle verk.

Konserten åpner med en ouverture for orkester skrevet i 1943 under den tyske okkupasjonen av polske Grażyna Bacewicz. Hun har skrevet et dynamisk og energisk verk med stor klangfargerikdom som også inneholder en musikalsk versjon av morsekoden for seier; «prikk prikk prikk strek».

Britiske Adam Hickox er ny sjefdirigent for TSO fra sesongen 2025/2026. Hickox er stadig mer etterspurt blant orkestre verden over, og er høyt anerkjent for sine uttrykksfulle og utmerkede tolkninger. Han har vært 1. gjestedirigent ved Glyndebourne Sinfonia siden desember 2023.

Hickox har en spesiell interesse for, og kompetanse innen, både opera og symfonisk musikk, og har dirigert flere av de store, som Dresdner Philharmonie, Orchestre National de Lille, Deutsches Symphonieorchester Berlin, Tokyo Symphony Orchestra, Orchestre de Paris, Royal Philharmonic, Royal Scottish National, BBC Symphony samt Staatsoper Hamburg, i tillegg til kritikerroste operaproduksjoner her hjemme som Candide ved Den Norske Opera & Ballett og Tosca med Opera Nord.

Hickox er utdannet ved Gonville and Caius College Cambridge, der han studerte musikk og komposisjon med Robin Holloway, og ved Royal Academy of Music, der han studerte dirkesjon med Sian Edwards. Han var assisterende dirigent ved Rotterdam Philharmonisch Orkest 2019-2022, hvor han samarbeidet tett med sjefdirigent Lahav Shani.

Klikk her for å lese hele Hickox' biografi.

Vilde Frang har etablert seg som en unik stemme i internasjonalt musikkliv med sin dypt emosjonelle autentisitet.

Frang debuterte med Kringkastingsorkesteret da hun var bare ti år og med Oslofilharmonien da hun var 12. Siden har kometkarrieren hennes omfattet solistoppdrag med de største dirigentene (som Herbert Blomstedt, Zubin Mehta, Renee Jacobs, Philippe Herreweghe, Kirill Petrenko, Gustavo Dudamel og Sir Simon Rattle), de største orkestrene (Berlin Philharmonic, London Symphony, Concertgebouw Orchestra, Gewandhausorchester Leipzig, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, Budapest Festival Orchestra, Chamber Orchestra of Europe, Orchestre de Paris, Tonhalle-Orchester Zurich, New York Philharmonic, Cleveland Orchestra, Los Angeles Philharmonic, Sydney Symphony og NHK Symphony i Tokyo) og festivalene (som Salzburg, Verbier, Lucerne, London Proms, Rheingau) i de mest renommerte konserthusene (Concertgebouw, Musikverein, Wigmore Hall, Royal Albert Hall, Tonhalle Zurich, Tchaikovsky Hall, Carnegie Hall) over hele verden.

Hun er også en ettertraktet kammermusiker, holder egne solokonserter, og hennes plateutgivelser har mottatt en rekke høythengende priser, som Grand Prix du Disque, Edison Klassiek Award, Deutsche Schallplattenpreis, Diapason d'Or og Gramophone Award.

Frang er utdannet ved Barrat Due Musikkinstitutt, med Kolja Blacher ved Musikhochschule Hamburg og med Ana Chumachenco ved Kronberg Academy, og hadde stipend fra Anne Sofie Mutter Stiftung i årene 2003-2009. Frang spiller på en “Rode” Guarnerius fra 1734, bygget av Guarneri del Gesù og utlånt av en europeisk sponsor.

Bacewiczs musikk har vært lite kjent utenfor Polens grenser, men de senere årene har den gjort sitt inntog på den internasjonale scenen. Hun startet sin musikkundervisning i hjembyen Łódź og fortsatte studier i fiolin, piano og komposisjon ved Warszawa Konservatorium før hun dro til Paris og studerte komposisjon under Nadia Boulanger og fiolin under Carl Flesch. Bacewicz turnerte Europa rundt som fiolinsolist på 1930-tallet samtidig som hun komponerte (blant annet sin første fiolinkonsert av i alt sju).

Hun flyttet tilbake til Polen og Warszawa der hun ble ansatt som konsertmester i Polsk radios symfoniorkester. Under andre verdenskrig holdt hun hemmelige konserter og skrev sitt første rene orkesterverk, Ouverture, i 1943. Hun flyktet fra Polen året etter og verket fikk sin urframføring først etter krigens slutt, under Festival for samtidsmusikk i Krakow 1. september 1945, med Krakow filharmoniske orkester under ledelse av Mieczysław Mierzejewski.

Ouverturen åpner med paukeslagene «kort-kort-kort-lang», morsekode for bokstaven ‘V’ og ofte assosiert med ‘victory’ eller ‘seier’ (tenk også de første fire notene i Beethovens Skjebenesymfoni, symfoni nr. 5 som var "kjenningsmelodi" for sendingene fra London under krigen). Pauker og virvlende stryk får snart følge av støt fra brass og kommentarer fra treblås, før det hele nærmest eksploderer i livsbejaende glede. Så stilner det av, båret av to sololinjer i treblås som fylles ut av stryk og horn, men i løpet av kort tid er vi tilbake i den jublende gleden som leder ut i en triumferende finale.

I 1937 bestilte den ungarske fiolinisten, Zoltan Székely, en fiolinkonsert av Bartók. Dette var Bartóks andre fiolinkonsert, den første ble skrevet i 1907-08 og utgitt posthumt. Bartók så for seg en stort anlagt konsert basert på variasjonsformen, men Székely ønsket seg en tradisjonell tredelt konsertform; en storslått førstesats, en lyrisk andresats og en dansefinale. De fikk begge det de ønsket seg – Bartók skrev en tradisjonell konsert der solisten virkelig spiller hovedrollen, men i både andre- og tredjesatsen brukte han variasjonsformen som komposisjonsteknikk.

Konserten åpner i en mystisk, men frodig atmosfære med harpe, horn og pizzicato stryk. Solistens lange rapsodiske åpningstema er full av elementer fra folkemusikken. Sidetemaets mer kromatiske karakter, derimot, beveger seg inn i tolvtoneverdenen, men uten å miste det tonale omdreiningspunktet – ifølge Yehudi Menuhin, en av forrige århundres fremste fiolinister som også var en forkjemper for Bartóks fiolinkonsert, skrøt Bartók av at han «ville vise Schönberg at man kunne bruke alle tolv tonene og fremdeles skrive tonalt.» Omtrent midtveis i satsen kommer hovedtemaet tilbake i omvendt form, akkompagnert av harpe, celesta og pizzicato stryk. Og kraftfull pizzicato stryk, som var et av Bartóks «varemerker», får vi også mot slutten av satsen før solisten virvler avgårde i en intens kadens.

Det enkle temaet i andre sats stiger ut av et vakkert lydlandskap sammen med harpe, stryk og myke pauker og gjennomgår seks variasjoner. I første variasjon trer paukene fram som partner til solisten, mens i andre variasjon plukkes åpningstemaet fra hverandre og settes sammen på nytt av treblås, harpe og celesta. Variasjon nr. tre er pur rytmisk energi, variasjon nr. fire presenterer temaet i dyp stryk mens solofiolin omkranser dem med triller og løp og variasjon og nr. fem er en hurtig scherzando (spøkefull, munter) der solisten får følge av skarptromme og celesta mens blant annet harpe og fløyte danser rundt. Den sjette og siste variasjonen gir oss temaet rikt ornamentert før solisten igjen maler fram det enkle temaet i brede strøk og satsen puster stille ut.

Finalesatsens melodiske røde tråd er en rytmisk variant av førstesatsens hovedtema i en stormende valsetakt og fritt flytende variasjoner. Kodaen gir oss et øyeblikks ro før de siste taktene feier oss avgårde i en euforisk kadens.

Fiolinkonserten hadde sin urframføring 24. april i 1939, med Székely som solist sammen med Amsterdam Concertgebouworkest, under ledelse av Willem Mengelberg.

På 1880-tallet var Dvořáks musikk svært populær i London. Hans Stabat Mater og sjette symfoni var blitt framført til stor begeistring hos både kritikere og publikum, og i 1884 ble han utnevnt til æresmedlem av London Philharmonic Society. Samtidig fikk han sin første bestilling fra disse og hans sjuende symfoni var i emning. Noe tidligere hadde Dvořák hørt Brahms tredje symfoni og bestemte seg for at denne nye symfonien skulle bli både mer grandios, mer alvorlig og mer fullkommen enn noen av de tidligere: «en symfoni som skal bevege verden».

Dvořák har selv skrevet at hovedtemaet dukket opp på perrongen i Praha da et tog med tsjekkiske soldater ankom fra Pest. De tsjekkiske soldatene skulle på en forestilling i nasjonalteateret og senere i en protsjekkisk politisk demonstrasjon. Dvořák uttalte at om hans komposisjoner kunne få suksess hos publikum i Europa, ville det styrke tanken om Tsjekkia som en egen nasjon.

Symfonien ble skrevet i løpet av bare tre måneder og urframført i St. James’ Hall i London 22. april 1885 under ledelse av komponisten selv. Til tross for at symfonien er kjent som det minst nasjonalromantiske av Dvořáks verk, er det likevel en umiskjennelig tone av det slaviske i tematikk og melodiføringer, og Dvořák har da også selv skrevet «til Gud, kjærligheten og fedrelandet» på tittelbladet.

Førstesats’ to hovedtemaer blir relativt tradisjonelt behandlet – et mørkere hovedtema og et kontrasterende lyrisk sidetema som utvikles og ender i at hovedtemaet blir kastet fra den ene instrumentgruppen til den andre og ebber ut. Andresatsen er mer melankolsk og regnes som noe av det vakreste Dvořák har skrevet. Han har notert «fra de sorgtunge årene» i partituret, noe som antakeligvis hentyder til at han noen år tidligere hadde mistet både moren sin og sitt eldste barn.

I tredje sats hører vi tydeligst Dvořáks tsjekkiske inspirasjon og satsen tar form av en bøhmisk dans kontrastert av et pastoralt midtparti komplett med fuglesang og triller. Fjerde sats kombinerer mørket fra første sats med andresatsens lyriske stemning og tredje sats’ danserytmer. Disse forenes i en avslutning som kan sies, som i så mange andre symfonier, å ha tatt oss med på en reise fra mørket til lyset.

Dvořák ønsket med denne symfonien å skrive seg inn i den symfoniske arven etter Beethoven. En symfoni som nok er den mest dramatiske av hans ni symfonier, men likevel ikke tragisk. Han balanserer her en intens ekspressivitet og et oppkomme av melodiske temaer med sin velkjente bøhmiske koloritt, dog nedtonet i dette verket og mer preget av ømhet enn av sentimentalitet. Hans sjuende symfoni beveger i sannhet verden!

Camilla Rusten